Å være mamma var det største og viktigste i livet mitt, men det var også der mye av smerten startet. I over ti år levde jeg i et forhold som sakte brøt meg ned, bit for bit. Det var ikke bare ordene, blikkene eller stillheten som gjorde vondt, men også de øyeblikkene hvor grensene mellom psykisk og fysisk vold ble visket ut. Det var et liv preget av konstant usikkerhet, hvor jeg aldri visste hva som ventet meg – et smil eller et utbrudd.

Jeg holdt ut fordi jeg trodde jeg måtte. For barna, for familien, og fordi jeg skammet meg over tanken på å være “hun som ga opp”. Jeg overbeviste meg selv om at jeg ikke hadde noe valg. Men hver dag i det forholdet fjernet en del av meg, min selvfølelse, min trygghet, og til slutt min tro på at jeg fortjente noe bedre.

Forhold kan være kompliserte, vakre og utfordrende, men når de utvikler seg til ekteskap, blir de ofte en speiling av alt det vi både drømmer om og frykter. Jeg giftet meg en gang med håp i hjertet og drømmer om en fremtid fylt med kjærlighet, trygghet og stabilitet. Men det jeg ikke visste da, var hvor skjør balansen mellom kjærlighet og makt kan være – og hvor lett den kan tippe over til noe som gjør vondt.

Ekteskapet mitt begynte som så mange andre. Det var kjærlighet, forventninger og løfter om evig lykke. Men over tid forandret det seg. Små ting ble til store sår, og det som skulle være en trygg base, ble en kilde til usikkerhet, frykt og ensomhet. I løpet av årene som gikk, oppdaget jeg at det var mulig å føle seg mer alene i et ekteskap enn jeg noen gang hadde gjort på egen hånd.

Psykisk vold er vanskelig å sette ord på, enda vanskeligere å oppdage når man står midt i det. Det handler om de små kommentarene som undergraver selvtilliten din, stillheten som straffer, og kontrollen som blir maskert som omsorg. Over tid lærer man å tilpasse seg, å gå på tå hev, å gjøre alt for å unngå konflikter – selv på bekostning av seg selv. Når fysisk vold også ble en del av bildet, skjønte jeg at det livet jeg levde, ikke lenger var et ekteskap, men et fengsel.

Det tok tid før jeg klarte å erkjenne hva jeg egentlig levde i. Jeg unnskyldte det, bortforklarte det, og overbeviste meg selv om at jeg måtte holde ut – for familien, for barna, for det livet vi hadde bygget sammen. Men etter hvert ble det klart for meg at det å bli værende gjorde mer skade enn å gå. Ikke bare på meg, men også på barna mine, som fortjente å vokse opp i et hjem fylt med kjærlighet, ikke frykt.

Da jeg endelig brøt ut, begynte jeg å forstå hva et forhold egentlig burde handle om. Kjærlighet er ikke kontroll. Det er ikke frykt, og det er ikke noe man må kjempe for å fortjene. Kjærlighet er trygghet, respekt og gjensidig støtte – ikke bare i gode tider, men også når livet er vanskelig.

Å bygge meg opp igjen etter ekteskapet har vært en lang prosess. Jeg har måttet lære hva det vil si å elske seg selv før jeg kan elske noen andre. Jeg har måttet jobbe gjennom traumer og finne tilbake til den personen jeg var før alt falt fra hverandre.

Jeg deler dette fordi mange tror at ekteskap er et mål, en garanti for lykke. Men sannheten er at ekteskap bare er så sterkt som fundamentet det bygges på. Hvis det mangler respekt, tillit og kjærlighet, kan det bli en av de største kildene til smerte i livet ditt.

Forhold og ekteskap kan være fantastiske, men de må også være sunne. De må være basert på likhet, på frihet og på støtte – ikke på maktbalanser eller frykt. Hvis du, som jeg, finner deg selv i et forhold som bryter deg ned, er det viktig å huske: Du har verdi. Du har rett til å føle deg trygg, elsket og respektert. Og du har alltid muligheten til å starte på nytt.

Kjærlighet skal aldri gjøre deg mindre. Den skal få deg til å vokse.

Rusen kom inn i bildet som en flukt. Først bare litt for å dempe smerten, for å få puste i et liv som føltes klaustrofobisk. Men rusen var en falsk venn – en som lovet å lette byrden, men som i stedet trakk meg enda dypere ned. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger, verken som kvinne eller mamma. Jeg var fanget mellom et destruktivt forhold og min egen avhengighet, mens barna mine sto midt i stormen.

Til slutt nådde jeg et punkt hvor jeg ikke kunne fortsette. Kroppen min, hjertet mitt – alt i meg skrek etter hjelp. Den dagen jeg forlot forholdet, var en av de vanskeligste i mitt liv. Det var ikke bare å gå fra en partner; det var å bryte et mønster, et liv jeg hadde trodd var min skjebne. Men jeg visste at hvis jeg ikke tok det valget, ville jeg miste alt – inkludert meg selv.

Å forlate volden og å starte rehabilitering var starten på min reise tilbake til livet. Det har vært en kamp, både mot rusen og mot de dype arrene som tiår med psykisk og fysisk vold har etterlatt. Jeg har måttet lære å bygge meg selv opp fra bunnen av, finne styrken til å møte sannheten og tilgi meg selv for alt jeg ikke klarte å se eller gjøre da.

Det har ikke vært enkelt. Å være mamma og samtidig jobbe med å helbrede seg selv er som å balansere på en line, men jeg gjør det fordi jeg vet at barna mine fortjener en mamma som er hel og til stede. Og kanskje enda viktigere: Jeg har begynt å innse at jeg også fortjener det.

Jeg deler denne historien fordi jeg vet at mange lever i lignende situasjoner. Mange tror, som jeg gjorde, at det ikke finnes en vei ut, eller at det er for sent å endre livet sitt. Men jeg er her for å si at det finnes håp. Det finnes hjelp. Og det finnes styrke i oss alle til å starte på nytt, selv når alt virker håpløst.

Min reise fra mamma, til rusavhengig, til overlevende er langt fra over. Jeg bærer fortsatt med meg sårene fra fortiden, men i dag bærer jeg dem med stolthet. De er ikke lenger bare minner om smerten – de er bevis på at jeg overlevde. At jeg fant en vei ut. At jeg er sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kunne være.

Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, vil jeg bare si én ting: Du er ikke alene. Og det er aldri for sent å begynne på nytt.